Kommentar:
- Norske medier tar side for NHO og eierne i lønnsoppgjøret.
Av: Mímir Kristjánsson,
Det er vår og det ligger streik i lufta. Dersom meklingen i årets lønnsoppgjør havarerer søndag, vil nærmere 30.000 fagorganiserte legge ned arbeidet sitt. Koronaramma virksomheter innenfor servering og reiseliv blir skjermet, mens ansatte innenfor bygg, industri og særlig offentlig kommunikasjon nå må forberede seg på å bli tatt ut i streik.
Bakgrunnen for konflikten er NHO-direktør Ole Erik Almlids krav om reallønnsnedgang, det vil si at arbeidsfolk skal få mindre å rutte med neste år. LOs motkrav er et nulloppgjør, det vil si at lønnsveksten følger prisveksten.
Til tross for LOs forsiktige krav er mediene allerede i gang med å legge skylda for en eventuell streik over på de ansatte. I intervju etter intervju stilles fagbevegelsen til veggs: Er de virkelig klare til å gå til streik nå, midt under en global pandemi? Bør vi ikke alle sammen holde fred nå til krisa er over?
De kritiske spørsmålene til LO er forbausende like NHOs talepunkter. Like før påske ble konstituert LO-leder Peggy Følsvik intervjuet i VG. Hun varsler at det blir streik, dersom NHO ikke gir opp sitt krav om at norske arbeidsfolk skal gå ned i lønn for å redde bedriftene gjennom pandemien. Følsvik får kontant svar fra NHOs direktør Ole Erik Almlid. Han «er sikker på at folk vil reagere sterkt hvis LO tar Norge ut i streik i den krisen vi står i».
Like talende som spørsmålene mediene stiller til de fagorganiserte, er spørsmålene de ikke stiller til NHO. Hvorfor spør ikke journalistene Ole Erik Almlid om han virkelig er klar for å kaste landet ut i streik nå, midt i en global pandemi? Er det forsvarlig under koronakrisen å gå til klassekrig og kreve reallønnsnedgang for helsearbeidere, lærere og industriarbeidere? Hvorfor er NHO så ansvarsløse at de vil risikere at hele samfunnet stopper opp midt under korona bare for å øke medlemsbedriftenes overskudd (og eiernes formuer)?
Men disse spørsmålene stiller merkelig nok ingen norske journalister til NHO-sjefen. Mens arbeidsfolk som står på krava må stå til ansvaret for hele samfunnets liv og helse når de vil opprettholde sin egen kjøpekraft, kan Ole Erik Almlid fremme så ublu krav han vil uten at noen finner på å ansvarliggjøre ham for følgene av det han sier.
Det er påfallende å se hvordan ansvaret for arbeidskonflikter i mediene på denne måten utelukkende legges på de ansatte. I virkeligheten kreves det to parter for å ha en arbeidskonflikt, akkurat som man må være to stykker for å danse tango. Dersom Ole Erik Almlid og NHO ikke hadde fremmet sitt krav om reallønnsnedgang, så ville det ikke vært noen konflikt. Da ville streikefaren vært avblåst for lenge siden. Det er altså ikke LO som har brakt uro til landet midt under en global pandemi. Det er det arbeidskjøperne og de store kapitaleierne som har gjort.
Likevel er det altså bare fagbevegelsen som får de kritiske spørsmålene om hvilke følger en streik vil få for resten av samfunnet, mens Ole Erik Almlid og NHO slipper unna. Man stiller de avmektige til veggs, og lar de mektige slippe unna. Det er sløvt journalistisk håndverk, og det får en grov politisk slagside.
Det er heller ikke et engangstilfelle. Tvert imot føyer det seg inn i et mønster der mediene – helt sikkert ubevisst – tar eiernes parti i arbeidskonflikter. Under busstreiken i fjor så vi hvordan mediene løp i flokk for å finne vanlige mennesker som var blitt rammet av streiken. Det viste seg å være vanskelig, for et stort flertall i Norge støttet opp om bussjåførenes krav. Men det hindret likevel ikke utskremte reportere fra alle redaksjoner i å tråle bussholdeplasser landet over på jakt etter streikeofre.
På NRK Debatten hentet man til og med inn en sykepleier i et forsøk på å sette bussjåfører og helsearbeidere opp mot hverandre. Dersom busstreiken rammet heltene i helsevesenet, ville det jo være sjakk matt for de streikende. Dessverre for NRK viste det seg at sykepleieren de hadde hanket inn også var Høyre-politiker, og ellers ikke snakket på vegne av noen. Norges Sykepleierforbund ga tvert imot full støtte til de streikende bussjåførene.
Hvorfor er det ingen medier som reiser til nærmeste bussholdeplass for å høre hva vanlige folk synes når NHO går ut med krav om at arbeidsfolk skal gå ned i lønn? Hadde det ikke vært interessant å høre hva heltene i helsevesenet synes om Ole Erik Almlids utspill om at de bør få mindre i lønningsposen? Jeg tror det kunne blitt en nydelig reportasje, med minst like mye human touch som Høyre-politikeren NRK dro inn i Debatten. Se det for deg: Inn på pauserommet på Ullevål sjukehus. Utslitte tryner med dype spor etter munnbind i ansiktet. Journalisten som spør: Hva synes du om at NHO vil at du skal gå ned i lønn?
Men ikke én journalist tenker i disse banene. Vanlige folk blir bare dratt inn i streikedekningen dersom det kan skade de som streiker. Derfor er det aldri interessant å høre hva fem på gata synes om reallønnsnedgang. I stedet overlates den type spørsmål til eksperter, tankesmeder og kommentatorer – kort sagt folk med veldig høy lønn.
Selvfølgelig kan streiker ramme en såkalt uskyldig tredjepart. Men alt i alt har det store flertallet av uskyldige tredjeparter i Norge tjent godt på at andre streiker. Det er kjipt når bussen står. Men det er enda kjipere å jobbe titimersdager eller å ikke ha helg eller betalt ferie. Streik er en sentral del av den norske modellen, og en avgjørende grunn til at vi har både velferd, arbeidsmiljølov og faktisk også demokrati i Norge. Slik sosiolog Isak Lekve tidligere har tatt til orde for, bør mediene derfor vel så ofte skrive saken «Slik tjener streiken deg!» som de bringer overskrifter av typen «Slik blir du rammet av streiken».
Men denne vinkelen er merkelig nok sjelden å se i de såkalt venstrevridde norske mediene. Så merkelig!
Nesten ingen grupper dekkes så skeivt i mediene som arbeidsfolk som kjemper for sin rettferdige del av kaka. Skylda for streiken legges alltid på arbeiderne, aldri på de med makta i bedriftene. Det er på tide at norske medier tar seg sammen og gjennomfører sitt samfunnsoppdrag. Da må de stille kritiske spørsmål ikke bare til LO og fagbevegelsen, men også til NHO og eierne.
Kommentaren ble først publisert i Agenda Magasin og Frifagbevegelse
